Ukategorisert

Det kom som et slag i trynet!

Helt uten advarsel ble kroppen svekket, og da lå jeg plutselig der.

Jeg pleier å få det slik av og til, når det gjerne har vært for mye å gjøre eller tenke på. Det er rett og slett veldig mye ubeviste tanker som bare surrer, alt fra enkle ting som gjøremål, oppgaver i hverdagen og avtaler og ting jeg må huske, til de litt mere plagsomme tankene fra fortiden, og bekymringene om fremtiden. Jeg er et bekymrings menneske, det har jeg alltid vært, og vil nok alltid være det. Det har vært vanskelig å akseptere det, men man må bare lære å leve med det.

Jeg har alltid ønsket det beste for alle rundt meg, noe jeg fortsatt gjør. Jeg har alltid vært flink til å sette andre foran meg selv, har vært et sikkelig JA! menneske. Jeg har stått på, hjulpet til og strekt meg langt for andre. Dette fungere kjempefint helt til kroppen sier stopp. Hvorfor fikk jeg ikke noe advarsel? Eller var det bare jeg som overså advarslene om at kroppen trengte hvile?

Kroppen min har sagt hardt i fra et par ganger det siste året. Dette er noe jeg virkelig har fått kjent på. I en periode var jeg nødt til å ta dagene som de kom, planlegging var ikke mulig på denne tiden. Jeg følte at jeg måtte spare opp energi om det var noe jeg skulle ut på. Om jeg skulle på besøk hos venner eller familie, måtte jeg planlegge å få nok hvile på forhånd. Om det plutselig ble spontantur ut på byen, shopping eller andre uforutsette ting man måtte på, så var jeg helt tappet for krefter.

Når man får det slik, da er det godt å innta sofaen med god samvittighet og bare slokte en times tid. For akkurat i dag hadde jeg godt av det! Jeg våknet mere uthvilt og var klar til å pakke tursekken til arbeidsdagen i morgen.

-Siv Anita

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *