Ukategorisert

Jeg endret navn

For et par år siden valgte jeg å endre navn. Dette var et bevist valg basert på tilhørighet. 

Selv om jeg mener oppriktig at barn skal ha etternavnet til far, valgte jeg selv å gå bort ifra dette etter mye tungt som tærte på meg. Temaet «pappa» var ofte et vanskelig og sårt tema, jeg flyktet kanskje litt bort fra alt med han å gjøre i perioder, men det var det en eller flere grunner til det. Skuffelsen og sviktelsene ble ofte for tunge, og jeg følte meg ikke som en del av navnet når sotuasjonen vår var slik den var. 

Nå etter navneendring er jeg i det minste stolt av navnet mitt, jeg bærer min mors navn og min bestemors navn, og der igjen min oldefars navn. Familie har alltid vært viktig for meg, og i senere tid har også slekt blitt mye viktigere. Tilhørigheten og hvor jeg kommer fra er viktig, det hadde ikke vært noe meg om det ikke hadde vært for mine foreldre, vesteforeldre, oldeforeldre osv. 

Det som er ekstra spennende er å vite hvor man er i fra, hvor i landet slekta kommer fra, eller kanskje også hvor i verden har jeg slektninger. 

Jeg har vært hos en gammel onkel av meg, min bestemors bror, og fått høre mere om slekta og gården. Slike gode og hyggelige stunder setter jeg stor pris på, for en dag kan det være for sent for å høre om familiegården og slekta. Jeg er nå godt i gang med å sette meg opp et slektstre for å få en ordentlig oversikt over min slekt, selvfølgelig på begge sider.

Et navn er ikke bare et navn, man skal også føle tilhørigheten og være stolt av den man er og hvor man kommer fra. Jeg kan stolt si at jeg er takknemlig, stolt og glad for hvor jeg kommer fra og hva mine oldeforeldre og tippoldeforeldre har klart gjennom sin tid. Navnet mitt bærer jeg stolt og kjærlig. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *